• Skrevet: 24.05.2015  •  Kl: 00:05  •  Kategori: Tankelufting  •  Kommentarer: 0

Dette kan KANSKJE være triggende. Bedre å gi en ekstra advarsel, enn en for lite, right? 


Jeg er på vei inn i det sorte hullet igjen. Jeg kan se det foran meg - 1 måltid per dag med så lite mat som mulig. Mest mulig vann for å unngå at familien hører at magen konstant rumler. De kan ikke høre hva jeg holder på med. Jeg kan ikke la stemmene i hodet vinne over meg - jeg prøver å ta tak i det som ligner på vegger, men jeg klarer ikke. Noen har gjort veggene glatte med vilje, de prøver å ta kontroll over meg. De prøver å overvinne meg, de vil ha meg med på leken. De behandler meg som en unge som bare må leke før leggetid. Men her er det ikke snakk om bare før leggetid - her er det døgnet rundt, minutt for minutt, sekund for sekund. Stemmene holder ikke fred, de roper - skriker. Jeg holder meg for ørene, men da skriker de høyere helt til jeg gir opp. Det er umulig å ikke høre de, jeg blir nesten overrasket over at andre ikke hører de. 

"Bli med på leken"      "Ikke spis"       "Du er feig, rar, merkelig, fæl"      

Når skal de gi seg? Når skal de la meg få fred? Alt jeg ber om er å få fred fra menneskene fra det sorte hullet. Jeg vil spise og kose meg med maten sånn som før, men jeg får ikke lov. De lar meg ikke få lov. Spiser jeg, er det som om noen setter CD-spilleren på full guffe, og enda høyere. De kjefter, ler, kaller meg fæle ting. Alt jeg vil er å få fred. Jeg vil bare bort. 



    Profilbilde Anonym, 15, Stavanger

    Livet mitt består av tunge tanker (også glade) som trenger en plass å løpe fritt. Dette er friområdet for tankene mine. Som alle andre er jeg et helt vanlig menneske, og som mange andre har jeg mine ting jeg sliter med. Jeg sliter med angst, depresjon og selvskading. I skrivende stund har jeg vært over 200 dager skadefri. Kontaktinformasjon: dyptihjertet@hotmail.com

    + Venneforespørsel
    + Kontakt
    Add som venn Bloglovin Instagram Facebook
hits